GAMMEL BLOGG - DU VIL NÅ BLI DIRIGERT TIL DEN NYE BLOGGEN!
hits MIN FØDSELSHISTORIE! (Bloggen har flyttet til www.camillamaries.com)

MIN FØDSELSHISTORIE!

Da Emil ble født - fødselshistorien min.

Jeg har jo lovt å fortelle denne fødselshistorien også, så her kommer den. Jeg har alltid hørt at ingen fødsler er like... og det stemmer virkelig. Hvertfall i mitt tilfelle. Alt var annerledes denne gangen.

Dere som har fulgt med på bloggen min husker sikkert at jeg dro på sykehuset tidlig på formiddagen tirsdag den 12.07, men fikk beskjed om at det var falsk alarm. Da hadde jeg allerede hatt vondt i mange timer, men på sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg kun hadde 1 cm åpning, og at riene jeg hadde hatt til da ikke hadde hatt noe særlig effekt. Og at det kanskje bare var "falske rier". Riene var aldri regelmessige da, men med ujevne mellomrom. Uansett, så var noen av de VELDIG vonde. Det kjentes akkurat som det var forrige gang jeg fødte og hadde kommet langt inn i fødselen. Ikke rart jeg trodde det var noe på gang! Riene mine ble nemlig aldri regelmessige første gangen heller, og da kom jeg jo på sykehuset med 8 cm. Ville ikke komme like sent denne gangen i tilfelle ting skulle gå fort. Men det var utrolig kjipt å komme på sykehuset da, og føle at smertene ble bagatellisert. De tilbød meg å ligge over natta, og evt. vurdere på nytt neste morgen. Men jeg ville heller dra hjem, og fikk da en time til overtidskontroll på torsdagen. Skulle jeg gå rundt å ha så vondt i to dager til???

Bilde fra blogginnlegget mitt den dagen...

Så for å tenke på noe annet, tok Theodor og jeg en tur på Barnas Hus etter at Emma hadde lagt seg (vi bodde hos faren min da). Og mens vi var der måtte jeg stoppe opp og henge over hyllene flere ganger. På kvelden når det var tid for Frustrerte fruer, så lå jeg på sofaen og fulgte med og hadde så vondt at jeg ble kvalm. Og riene kom også hyppigere. Så etterhvert tok vi en taxi ned til Ullevål igjen. Ankomst kl. 00.15. Nå måtte det vel være noe på gang??

Jordmor sjekket meg, og det var kun 2 cm åpning... Ja, ja men det var jo bedre enn 1 cm som jeg hadde tidligere på dagen! Så jeg fikk beskjed om å gå litt rundt i gangene for å få litt fortgang. Gikk vel rundt i en halvtimes tid og da hun sjekket meg igjen var det 3 cm. Etter en svært så slitsom graviditet, og krevende førstefødsel så var jeg ganske bestemt på å få epidural denne gangen. Og jeg ville ha den så den rakk å virke! Jordmor hadde til og med skrevet det foran på helsekortet og streket under med rosa markeringspenn! Fikk beskjed om at jeg kunne få det når jeg hadde 4 cm åpning, så da var det bare å vente. Og det gikk treeeeegt. Så midt på natta en eller annen gang, fikk jeg epidural.

Etter at epiduralen var satt, ble riene sakte men sikkert mindre smertefulle... Aaaaaahhh sweet heaven. Hadde jeg bare visst at det skulle hjelpe såååå bra! Først fikk jeg en ganske lav dose. Eneste jeg ikke likte var at den fikk meg til å klø på hele kroppen! Men det er visst vanlig. Ved første fødsel, så var jeg fast bestemt på å prøve uten epidural. Men nå skjønner jeg ikke hvorfor. Hvis man kan velge å ta en operasjon med eller uten smertestillende f.eks, så velger man vel med???

Men progresjonen var langdryg... Hver gang jordmor sjekket meg, så var ikke åpningen stort større. Men så behagelig som jeg hadde det plutselig, så ga jeg rett og slett f... i om ting gikk litt treigt. Om dette var epiduralen sin feil, vet jeg ikke. Endelig kunne jeg slappe av litt! Og det trengte jeg virkelig før siste innspurt. Jeg fikk beskjed om at epiduralen ikke ville hjelpe i utdrivningsfasen, så jeg samlet opp energi i mens:-)

Etter en lang natt, uten at det skjedde spesielt mye... kom den finske jordmoren inn til meg og sa "Det er ingen vits i at du ligger her i tusen år heller" (med finsk Pirkaa-aksent=)). Tidlig på morgenen hadde jeg nemlig ikke større åpning enn 5-6 cm tror jeg det var. Så hun satte meg på hormondrypp for å sette det i gang. Hun satt også opp epiduraldosen litt fordi riene kom til å bli sterkere. Men jeg fikk beskjed om at jeg ikke kom til å merke stort mer enn det jeg gjorde nå.

Men jaggu satt det fart på sakene!! Det tok faktisk bare noen minutter før det skjedde noe. Fra å ane fred men ingen fare, og ligge og slappe av og prate litt med mannen min, så kom det plutselig noen intense smerter fra HELVETE! Jeg fikk faktisk helt sjokk... og det fikk mannen også som så det ansiktsutrykket mitt;-) Jeg ringte på jordmor, og hun kom og sjekket meg igjen... - OJ, du har 10 cm!! Nå skal du føde! Jeg rakk ikke å få noen ordentlig fødeseng, og hadde ingen håndtak å holde i, og ble sinna på jordmor fordi hun ikke ville hente en annen seng til meg. I ettertid, så skjønner jeg jo hvorfor.

Resten av historien er nemlig ganske kort. Jeg fikk lystgass som jeg innhalerte til jeg holdt på å svime av, og skrek "Faeeeeeeeeeen i helvete" og at mannen skulle sterilisere seg. Etter 5 min med pressing så var babyen ute! Og babyen skrek av full hals - han fikk sikkert sjokk han også stakkars:)

 

Hvem hadde trodd det, at det skulle gå så fort?? Plutselig var vi tobarnsforeldre, og jeg fikk oppleve å få enda et uskyldig nyfødt lite knøtt oppå meg i det han kikket ut i verden for første gang. Plutselig var alt bra igjen, og smerten og slitet... alt var verdt det.♥

Hvis jeg skal sammenlikne fødsler, så fant jeg visst ingen vei utenom smerten hvertfall. Smertene denne gangen var mye mer intense, så jeg er sikker på at jeg skremte hele avdelingen med mine bannehyl;-) Men så var de også over på et blunk! Og etter fødselsen så var jeg i motsetning til forrige gang i strålende form! Lite vondt, og oppegående som bare det. Så de timene jeg slapp unna med mindre smertefulle rier gjorde susen:) Det takker jeg epiduralen for.

Den 13.07.2011 kl 07.46 ble lille Emil født. Han veide 3662 gram og var 52 cm lang, og hadde 37 cm hodeomkrets. Lille vidunderet vårt♥ Nå er vi så heldige å ha to...

Da Emma ble født - min fødselshistorie.


Ja, jeg har jo lovet å fortelle historien om min fødsel, og her kommer den. Den er lang, så jeg skjønner hvis man ikke orker å lese hele...

HJEMME:

Det hele begynte tidlig tidlig morgenen til torsdag den 22.oktober. Jeg tror faktisk det var så tidlig som i fem-seks tiden at jeg begynte å merke smerter i magen. De kom og gikk mens jeg lå i senga, og jeg våknet og sovnet igjen. Da tenkte jeg at noe var i gjære, for jeg var faktisk ganske sikker på at det skulle skje noe i løpet av torsdagskvelden, og jeg hadde rett!

Jeg sov lenge denne dagen, til 12.30 så smertene var ikke verre enn det, men det var noe "nytt" som jeg ikke hadde kjent før. Og det var vondere enn kynnere. Jeg tok det faktisk rolig hele dagen, mens smertene ble verre og verre. De kom i tak, bygde seg opp og forsvant. I middagstider begynte det å bli skikkelig vondt. Klarte ikke å spise noe særlig, for nå ble jeg kvalm når riene kom. Jeg klarte ikke å prate hver gang jeg fikk en ri, men det var enda ikke regelmessig. Theodor hjalp meg ved å holde bekkenet mitt sammen, mens jeg stod lent over noe hver gang det kom en ri. Det var mye bedre å stå oppreist når de kom.

Theodor ringte til sykehuset, men de sa jeg skulle vente til riene varte i 60 sek, og det var mindre enn 5 min mellom hver ri. HØR IKKE PÅ DETTE! Hvis du føler at du må på sykehuset, så dra! Mine rier ble nemlig aldri regelmessige. Jeg hadde noen korte, og noen lange, og mellomrommene var heller ikke jevne. Så jeg ringte tilbake til føden litt senere. Jeg begynte å lure på om det bare var jeg som var pingle, da jordmor trodde jeg var i startfasen av en fødsel, men til slutt gjorde det så vondt så vi reiste vi til sykehuset uansett. Rett før vi dro gikk den berømteslimproppen også. Husker så godt at jeg fikk tre veldig vonde rier i løpet av den 10-15 min lange Taxi-turen. Au au... Jeg satt og lurte på om jeg var pyse, og tenkte at "Hvis dette kun er begynnelsen, så lurer jeg på hvordan dette ender"....bord2

PÅ SYKEHUSET:

Da jeg ankom fødestua kl. 22.15, og jordmor skulle sjekke åpningen min så viste det seg at jeg hadde 8 cm åpning allerede! Så jeg var visst ikke så pyse allikevel! Jeg kunne jo risikert å føde hjemme... Jordmoren sa jeg overrasket til å være førstegangsfødende, og at hun regnet med at babyen var ute innen kl. 23.30. Jeg ble både lettet og glad, men uansett så viste dette seg å være helt feil:( Det kom en ny jordmor, og hun syns jeg jobbet veldig bra hver gang jeg fikk en ri. Jeg spurte om jeg ville trenge smertelindring, og hun sa at så lenge jeg hadde klart meg så langt så var det ikke sikkert.

Jeg gikk rundt i rommet en god stund og lente meg over ting hver gang jeg fikk rier. Jeg håpet at tyngdekraften da ville gjøre sitt, men selv om åpningen ganske snart var stor nok, så var babyens hode fortsatt langt oppe! Jenta vår ville ikke ned! Dermed kunne jeg jo ikke begynne å presse:( Jeg ble tilbudt lystgass flere ganger, men sa nei takk siden jeg var så kvalm. Da håpet om at jeg skulle begynne å presse innen kl. 23 for lengst var svunnet gikk jeg med på å prøve badekar som smertelidring, og det hjalp meg skikkelig. Satt i badekaret lenge, og ville nesten ikke opp igjen! Ved et tilfelle skulle jeg visst til å bite Theodor i armen, men det husker jeg faktisk ikke selv! Det varme vannet lindrer, og det å føle seg vektløs hjelper også mye når man får vonde rier. Når jeg etter en god stund reiste meg opp fra badekaret fordi jordmoren ville sjekke meg igjen, så gikk vannet!

Siden vannet hadde gått, så ville jordmoren koble meg til en CTG så fort som mulig for å sjekke at alt var bra med babyen. Det hadde gått ganske mange timer siden jeg kom på sykehuset også, så jordmor bestemte at jeg skulle settes på drypp for å få henne ut, og da måtte jeg også få epidural. Jeg var jo helt ødelagt! Fram til epiduralen kom, takket jeg til slutt ja til lystgass også. Først var den litt kvalmende, men etterhvert ville jeg ikke slippe maska. Følte meg litt stein, og det var litt herlig!;-)

Hadde det ikke vært for alle de timene med stor nok åpning og ingen baby, så hadde jeg klart meg uten epidural. Epiduralen i seg selv var ikke vond å sette, men det var vanskelig å sitte stille når den ble satt. Spesielt siden jeg hadde en vond ri akkurat da. Jeg fikk en såkalt lavdose epidural, et drypp som ikke hjelper i utdrivningsfasen. Det er ikke den gode gamle som man blir helt bedøvet og lammet av! Men uansett, så hjalp den meg skikkelig å slappe av før jeg skulle begynne å presse. Jeg følte meg som et nytt menneske! Ville heller ikke slippe lystgassmasken, så jordmor måtte be meg om å roe meg litt med lystgassen. Det var jo så herlig, en lettelse! Selv om ting fortsatt var vondt, klarte jeg endelig å slappe av litt, og fikk litt energidrikk og noen glukosetabletter før siste innspurt. Dryppet for å sette i gang fødselen slapp jeg allikevel. Ganske kjapt etter at epiduralen var satt, så kjente jeg nemlig pressetrang!

bord2

SÅ SKULLE BABYEN UT:

Når det endelig kom tid for å presse, så følte jeg meg litt nærmere målet. Jeg har alltid sett for meg at denne fasen var det værste, men dette er en helt annen type smerte. Selv syns jeg riene i forkant var det værste mye fordi jeg ikke var så nærme mål. Selve utdrivningsfasen tok meg ca. 50 minutter, og det er jo ingenting i forhold til all tiden med rier. Utdrivningsfasen kan jeg forklare slik: "press! press! press!" Hver gang jeg fikk en ri, så presset jeg tre ganger alt jeg klarte. Emma hadde litt stort hode, så hodet hennes tok litt tid å presse ut. Plutselig sier jordmor at hvis jeg ikke får presset henne ut på denne rien eller neste, så må hun nesten klippe. "Nei, ikke faen!" skrek jeg da, og presset for harde livet. Mens jeg lå der og presset, hørte jeg en av pleierne si "Se den babyen er stor a'"...  Ikke akkurat det man vil høre når man ligger der og føler at man aldri blir ferdig. Men det med klippingen må ha skremt meg skikkelig, for plutselig så var hun ute! Jeg ble nesten litt sjokkert, for jeg trodde det skulle ta mye lengre tid. "Nei, hun var visst ikke så stor allikevel" hørte jeg langt borte... Det at Emma hadde stort hode som tok litt tid å få ut, gjorde ingenting fordi dette gjorde at hun fikk strekt meg skikkelig, så jeg slapp å revne! Jordmødrene på Fødeavdeling A bruker også noe som kalles finskegrepet som sikkert også bidro til dette. Jeg fikk velge om jeg ville sy to sting i en liten rift for å ikke svi, men måtte ikke. Jeg valgte å sy jeg da. Jeg som alltid har vært redd for at denne delen av fødselen skal være ekkel, ble svært positivt overrasket. Det å presse ut morkaken var ingenting. Og jeg så verken blod eller kjente noe til syingen. Det eneste jeg kjente var lettelse, ingen smerter, og lengsel etter babyen min!bord2

JEG HAR BLITT MAMMA!: Lille Emma kom endelig til verden den 23. oktober kl. 04.42, 3366 gram tung og 51 cm lang. Jeg var helt i ørska når de løftet opp og tørket av lille EMMA. "Var det en jente?" Ja det var det. De la det lille nurket oppå meg så fort som mulig. Husker at det første jeg la merke til var den lille rynkete panna. Det var vanskelig å se hvordan hun så ut når hun lå oppå meg. Det var veldig viktig for meg at Theodor fikk bidra, så jeg sa at de måtte huske å la han klippe navlestrengen! Selv om å føde er det mest smertefulle jeg har opplevd, så er det verdt det for å kjenne den lettelsen og gleden som kommer etterpå. Det er en positiv smerte som bidrar til at man får et barn til verden! Å få lille Emma er det beste jeg har gjort♥

emmacollage

Ikke gru deg til en fødsel. Alle fødsler er forskjellige, og selv om det er vondt, så er det bare en dag i livet, med den beste belønningen man kan få! Gleden overskygger alt annet. Man blir også skikkelig godt tatt vare på på sykehuset, og jeg har bare positivt å si om Ullevål sin fødeavdeling.

-Camilla-


Camilla Marie

31, Skien

Jeg er en grafisk designer/ mac designer som trenger litt utløp for mine kreative sider. Derav denne bloggen. Jeg har mange meninger, og egentlig veldig mye jeg vil si :) Det som opptar mesteparten av tiden min nå er barna mine Emma og Emil. Emma ble født 23.okt 2009, og Emil ble født 13. juli 2011. Jeg elsker å være mamma, og syns selvfølgelig at barna mine er verdens søteste! Jeg skriver ofte om barneutstyr, og bloggen min inneholder alt fra personlige innlegg til råd og tips. I sommer flyttet vi inn i et over 100 år gammelt trehus, så det blir også litt om interiør og oppussing. Lurer du på noe så kontakt meg gjerne på ✉ mail: badcamilla@gmail.com Bildene mine kan bare brukes med min tillatelse!!




Norske blogger

 Guests



Huset vårt:



Kategorier

Arkiv